Gråhegre
Ardea cinerea
Gråhegra har et langt og spisst nebb som er velegnet til å fange småfisk med.
Gråhegra hekker langs kysten over hele landet, men mer sparsomt i Troms og Finnmark. Den foretrekker gruntvannsområder på kysten eller langs elver, innsjøer og dammer. Fjærdrakten er i hovedsak grålig, med lysere hals og hode. En smal, svart nakketopp strekker seg fra øynene og bakover. Mange gråhegrer overvintrer i kyststrøk nordover til Troms. Gråhegra lever primært av fisk.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
I flukten er gråhegra karakteristisk med inntrukket hals og krummede vinger.
Kjennetegn
Fjærdrakten til gråhegra er, som navnet tilsier, i hovedsak grålig, med lysere hals og hode. En smal, svart nakketopp strekker seg fra øynene og bakover.
Gråhegra er med sine 90–98 cm og 1000–2100 gram en stor og kraftig fugl. Den flyr med halsen inntrukket og krummede vinger. Kjønnene er like.
Det gule nebbet er langt og spisst. Beina er grålige eller grågule. Fjærdrakten er i hovedsak grålig, med lysere hals og hode. En smal, svart nakketopp strekker seg fra øynene og bakover. Ungfuglene ligner de voksne, men med mørkere hode og mindre framtredende nakketopp.
Lyden hos begge kjønn består av høylytte og hese skrik "kvæææk", som også kan ha en raspende form.
Biologi
Gråhegra foretrekker gruntvannsområder langs kysten, elver eller ved innsjøer og dammer. Den kan også søke føde på tørrere steder som slåtteenger på jakt etter smågnagere og andre mindre dyr.
Menyen består overveiende av småfisk, gjerne opptil 25 cm, men av og til en del større. Gråhegra er imidlertid en generalist i matvegen og spiser også en del krepsdyr, amfibier, smågnagere, insekter, reptiler og fugleunger.
Hannene samler seg i hekkekolonien og tiltrekker seg hunner som de danner par med. Parforholdet ser ut til å vare kun ut hekkesesongen. Begge kjønn kan begynne å hekke fra de er ett år gamle, men de fleste venter til de er to år.
Gråhegra hekker som regel i kolonier på 2–10 reir (rekorden er 800–1300 reir). Reiret, som bygges av kvister og fores med gress, plasseres gjerne i høye trær. Andre reirplasser, som for eksempel klipper, er ikke uvanlig. Av og til kan reiret plasseres på bakken.
Eggleggingen skjer som regel fra mars og utover. Normalt legges 3–5 egg, og de er lyst grønnblå av utseende. Begge foreldrene ruger eggene i 23–28 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og forlater reiret etter 20–30 dager. De er flygedyktige etter 50 dager og uavhengige etter 60–70 dager.
En gråhegre hviler seg i et dødt tre.
Utbredelse
Gråhegra hekker i store deler av Europa og Asia, samt deler av Afrika. I Norge hekker den langs kysten over hele landet, men sparsomt i Troms og Finnmark. I tillegg forekommer den i innlandet i Trøndelag og på Østlandet.
Mange voksne gråhegrer overvintrer i kyststrøk nordover til Troms. De fleste ungfuglene trekker ut av landet for å overvintre, særlig i Storbritannia.
Forvekslingsarter
Gråhegra kan forveksles med trane, spesielt i flukten. Tranene flyr imidlertid med mer utrettede vinger, samt strak og ikke inntrukket hals. Sittende fugler artsbestemmer man enkelt ved fokusere på hodepartiet.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/
BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php
Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.
del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Kushlan JA og Hancock JA (2005). Bird families of the World. The herons. Oxford University Press, Oxford. 433s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.