Gravand
Tadorna tadorna
Gravanda søker gjerne etter føde på mudderflater. Hannen (til venstre) kan skilles fra hunnen (til høyre) på at den har en iøynefallende rød nebbknøl.
I Norge hekker gravanda i gruntvannsområder langs hele kysten. Den er stor som en liten gås og har en iøynefallende fjærdrakt som gjør den lett å kjenne igjen. De fleste gravender i Norge overvintrer i Vadehavet utenfor Tyskland, og er en av de tidligste artene tilbake om våren. Hovedføden består av ulike marine invertebrater.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Gravandhann på næringssøk.
Gravanda er med sine 58–67 cm og 800–1450 gram på størrelse med ei lita gås. Flere steder kalles den for fagergås på grunn av den flotte fjærdrakten. Nebbet er rødlig, og beina er rosarøde. Hode, svingfjær og buk er farget grønnsvart. Gravanda har et iøynefallende kastanjebrunt brystbånd. Resten av fjærdrakten er hvit. Kjønnene er generelt like, men hunnen er litt mindre enn hannen og mangler dennes røde nebbknøl.
Ungfuglen mangler de voksnes brystbånd og svarte buk. Den har hvitaktige kinn og strupe, rosarødt nebb og gråaktige bein.
Gravanda er flittig lydytrende. Hannens «sang» består av en rask serie med lyse «tschow–tschow–tschow». Hunnens lyder er grovere og mer nasale gåselignende lyder som «grah», som kan gjentas i serier, og raskt repeterte «agh–agh–agh».
Gravanda har gjerne 8–12 unger. Ungene forlater reiret rett etter at de er klekket. De finner mat selv, men passes av foreldrene.
Biologi
Arten foretrekker områder med mudderflater og elvedeltaer i kystnære strøk. Føden består for det meste av marine invertebrater som snegler, muslinger og krepsdyr. Spesielt små fjæresnegler i slekta Hydrobia ser ut til å være en favoritt.
Gravanda er monogam, og paret holder gjerne sammen år etter år selv om de kan overvintre på ulike steder. Begge kjønn forsvarer hekketerritoriet mot artsfrender. Hunnen blir forplantningsdyktig etter to år, mens hannen gjerne begynner å hekke når den er 4–5 år.
Arten plasserer reiret i hulrom under steiner, i jordhuler eller hull i trær. Reirene kan også anlegges under uthus eller naust. Som navnet antyder kan den selv grave ut reiret.
Gravanda ankommer gjerne hekkeområdene allerede i løpet av mars. Eggleggingen skjer gjerne i løpet av mai. Normalt legges 8–12 egg (3–16), og de er kremfargede av utseende. Av og til kan flere hunner legge egg i samme reir, og i sjeldne tilfeller er det funnet opp til 52 egg i ett reir. Hunnen ruger eggene i 29–31 dager. Ungene forlater reiret rett etter at de er klekket, og er i stand til å finne mat selv. De passes av begge kjønn, og kan varmes av hunnen når de er små. Ungene er flygedyktige etter 45–50 dager.
En gravandhunn i flukt sammen med to hanner.
Utbredelse
Arten hekker i kyststrøk i Nordvest–Europa og enkelte steder ved Middelhavet, østover gjennom sentrale deler av Asia til nordøstlige deler av Kina. I Norge hekker gravanda langs kysten over hele landet.
Noen gravender kan overvintre i Norge, men de fleste trekker til Vadehavet utenfor Tyskland og sørover til Frankrike. Unge individer trekker sørover i august–september, en måned eller to etter at de voksne har dratt. De fleste individer som tilbringer vinteren i Norge holder til i kystområder fra Oslofjorden vestover til Jæren.
Forvekslingsarter
Gravanda er en art som er lett å gjenkjenne, og det er lite trolig at den kan forveksles med andre arter.
Kilder
Artsobservasjoner - https://www.artsobservasjoner.no/
BirdID’s Bird Guide - https://quiz.natureid.no//bird/eBook.php
Cramp S (red.) (1977). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of Western Palearctic. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press, Oxford. 722s.
del Hoyo J, Elliott A og Sargatal J (red.) (1992). Handbook of the birds of the World. Volume 1. Ostrich to ducks. Lynx Edicions, Barcelona. 696s.
Gjershaug JO, Thingstad PG, Eldøy S og Byrkjeland S (red.) (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 1: General chapters, and species accounts (Anhima to Salvadorina). Oxford University Press, Oxford. 446s.
Shimmings P og Øien IJ (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF‐rapport 2015‐2, Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 268s.
Svorkmo-Lundberg T, Bakken V, Helberg M, Mork K, Røer JE og Sæbø S (red.) (2006). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. 496s.