Polargås
Branta hutchinsii
Underarten hutchinsii. Viktige kjennetegn for å skille kanadagås og polargås er nebbstørrelse og hodeprofil. Porsanger, Troms og Finnmark, 08.05.2017.
Polargåsa har sin opprinnelse i Nord-Amerika. Den er blitt innført til Europa, men noen individer antas også å ha kommet hit naturlig. Arten er kun påtruffet noen få ganger i Norge. Polargåsa kjennetegnes av svart hals med hvitt kinn. Kjønnene er like i fjærdrakten. Den er svært lik kanadagåsa i utseende, men er gjennomgående noe mindre. Polargåsa lever av ulike typer planteføde.
- Innhold
- Kjennetegn
- Biologi
- Utbredelse
- Forvekslingsarter
Kjennetegn
Polargåsa består av fire underarter som varierer betydelig i størrelse. Kroppslengden er 58–75 cm og vekten 1300–2600 gram. Individer tilhørende den minste underarten (minima) er knapt større enn en stokkand. Individer fra de større underartene (hutchinsii og/eller taverneri) er på størrelse med individer tilhørende de mindre underartene av kanadagåsa. I tillegg til størrelsesforskjellen har minima typisk en bronse-brun fargetone på bryst og flanker, mens hutchinsii/taverneri typisk har lysere bryst.
Bortsett fra kanadagåsa skiller polargåsa seg ut fra de andre gåseartene på den svarte halsen, det svarte hodet, og en stor hvit kinnflekk som går fra strupen og opp bak øyet. Kroppen er brunspraglet, relativt lik kroppen på de grå gjessene. Vingene er gråbrune både på over- og undersiden. Nebb og bein er svarte. Kjønnene er like i fjærdrakt, men hannen er litt større. Ungfuglene ligner de voksne, men hode og hals har en mer brunsvart fargetone, og de grå kroppsfjærene har lysere bremmer.
Underarten mimima ytrer gjerne et lyst, bjeffende «yelp», mens lyden til underarten hutchinsii består av mer kraftfulle trompetstøt som minner mer om lyden fra kanadagåsa.
Individ fra underarten minima (nummer to fra venstre) omgitt av kanadagjess. Legg merke til størrelsesforskjellen. Sandnes, Rogaland, 15.03.2014.
Biologi
Arten forekommer i første rekke ved vann og vassdrag. I Nord-Amerika hekker den på tundraen, i motsetning til kanadagåsa som gjerne hekker under tregrensa.
Polargåsa spiser hovedsakelig plantemateriale som for eksempel gress, frø og bær.
Arten er monogam, og paret holder gjerne sammen hele livet. Begge kjønn kan reprodusere fra de er to eller tre år gamle. Polargåsa hekker som regel enkeltvis, men i enkelte områder kan parene hekke i løse kolonier. Reiret plasseres på bakken. Det bygges av gress og andre plantematerialer, og fores med dun. Eggleggingen skjer som regel i perioden mai–juni. Den legger vanligvis 3–6 kremhvite egg, som hunnen ruger alene i 25–27 dager før de klekkes. Hannen vokter og forsvarer reiret under rugingen. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket. De passes av foreldrene, men finner maten selv, inntil de er flygedyktige etter 42–49 dager. De holder seg sammen med foreldrene gjennom den første vinteren.
Utbredelse
Polargåsa kommer opprinnelig fra Nord-Amerika, hvor den hekker på tundraen.
Individer fra underarten minima rømte fra en fuglepark i Nederland på 1980-tallet, og polargåsa har nå etablert hekkebestander flere steder rundt omkring i landet. Dette har imidlertid ikke ført til etablering av bestander i andre land i Europa. Så langt (2022) er det gjort seks observasjoner av denne underarten i Norge, sist i 2016. De fleste observasjonene er gjort helt sør i Norge (Agder og Rogaland).
Individer fra underarten hutchinsii (med mulig innslag av taverneri) anses å ha kommet hit på egen hånd fra sine naturlige utbredelsesområder. Så langt (2022) er denne underarten observert 12 ganger i Norge, sist i 2021. De fleste observasjonene er gjort på strekningen Møre og Romsdal–Svalbard. Et hekkefunn av underarten hutchinsii i blandet par med hvitkinngås ble gjort på Svalbard i 2006.
Forvekslingsarter
Polargåsa ligner på slektningen hvitkinngås. Sistnevnte har imidlertid et tilnærmet hvitt hode, og svart bryst med sterk kontrast mot den lyse buken. Hvitkinngåsa har også svarte og hvite tegninger på kroppen, mens polargåsas er mer brunspraglet.
Ringgåsa er en annen slektning som kan ligne på polargåsa. Den har helt svart hode med en hvit ring/flekk på halsen, samt svart bryst.
Kanadagåsa er den arten som ligner mest på polargåsa. Inntil 2004 ble disse regnet som samme art. Polargåsa er generelt sett mindre i størrelse enn kanadagåsa, men for å komplisere bildet er de to største av de i fire underartene på størrelse med mindre underarter av kanadagåsa. Viktige kjennetegn for å skille kanadagås og polargås er nebbstørrelse og hodeprofil. Sistnevnte har ofte kortere nebb, og nebblengden er kortere enn lengden på det det hvite feltet i ansiktet samt bredden på halsen. Polargåsas hals virker kortere enn hos kanadagåsa. Det må imidlertid nevnes at selv meget erfarne ornitologer har problemer med å skille disse to artene. Problemet blir ikke mindre av at det finnes en rekke tilfeller av hybrider og tilbakekrysninger mellom polargåsa og nærstående arter som kanadagås og hvitkinngås. I Nederland finnes det mange eksempler på dette, og slike hybrider blir gjerne kalt «North Holland geese».
Kilder
Artsobservasjoner. https://www.artsobservasjoner.no/
Bauer H-G og Ottens G (2020). Cackling goose Branta hutchinsii. S. 105 i Keller V, Herrando S, Voríšek P, Franch M, Kipson M, Milanesi P, Martí D, Anton M, Klvanová A, Kalyakin MV, Bauer H-G og Foppen RPB. (red.). European Breeding Bird Atlas 2: Distribution, Abundance and Change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona, Spain. 967s.
Fox AD, Sinnett D, Baroch J, Stroud DA, Kampp K, Egevang C og Boertmann D (2012). The status of Canada goose Branta canadensis subspecies in Greenland. Dansk Orn. Foren. Tidsskr. 106: 87–92.
Kear J (red.) (2005). Bird families of the World. Ducks, geese and swans. Volume 1: General chapter, and species accounts (Anhima to Salvadorina). Oxford University Press, Oxford, UK. 446s.
Mowbray T, Ely CR, Sedinger JS og Trost RE (2020). Cackling Goose (Branta hutchinsii), version 1.0. I Rodewald PG og Keeney BK (red.) Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cacgoo1.01.
Norgeslisten. https://www.birdlife.no/organisasjonen/nskf/norgeslisten.php.
Olsen T (2022). Sjeldne fugler i Norge i 2021. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomité for fugl (NSKF). Fugleåret 10: 4–75.
Stokke BG og Gjershaug JO (2018). Branta hutchinsii, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet (2022, 1. november) fra https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/1088.