Enkeltartssammensetning for bark- og vedboende arter

De to enkeltvariablene som inngår i hver sammensatte variabel for enkeltartssammensetning for art XX(XX)yy(yy) er:

1AE–BV–XX(XX)yy(yy)–0 Forekomst/fravær av art XX(XX)yy(yy)

1AE–BV–XX(XX)yy(yy)–K Konsentrasjon av art XX(XX)yy(yy)

konsentrasjon – tetthet; her: antall trær med forekomst av en gitt art pr. dekar

I registreringsopplegget for MiS basert på NiN inngår tre livsmiljøer som er definert på grunnlag av konsentrasjoner av lavtaksa – mjuktjafs Evernia divaricata, huldrestry Usnea longissima og neverlav Lobaria-arter.
Disse skal registreres ved bruk av 1AE–BV–XX(XX)yy(yy)–K: 

Mjuktjafs Evernia divaricata (1AE–BV–EVERdiva–K)
Huldrestry Usnea longissima (1AE–BV–USNElong–K)
Neverlav Lobaria spp. (1AE–BV–LOBAspp–K) 

Kjennetegn på disse lavene er:

Mjuktjafs Evernia divaricata (L.) Ach.

En hengende lav, opptil flere dm lang. Fargen er blekt grågrønn eller gulgrønn. Greinene er uregelmessig utvidet ved greinvinklene, mer eller mindre kantete og gropete, ofte med tverrgående sprekker. Vokser hovedsakelig på grantrær i gammel granskog på steder med forholdsvis høy luftfuktighet. Den er særlig knyttet til myr- og sumpskogsmark, men forekommer også i fastmarksskogsmark, gjerne med høy vannmetning eller lav uttørkingsfare. Bekkekløfter er et viktig levested for arten.  Arten kan også i mer sjeldne tilfeller vokse på furu, bjørk og selje. Mjuktjafs forekommer på Østlandet og har kjerneområde i Buskerud og Oppland. Den er også kjent fra Akershus, Hedmark, Vestfold og Telemark, samt fra én forekomst i Nord-Trøndelag.

Huldrestry Usnea longissima Ach.

En hengende lav som kan bli opptil flere meter lang. Oftest er den ugreinet eller sparsomt greinet. Typisk forekommer huldrestry løst hengende over grangreiner (kan minne om juletreglitter). Fargen er bleikt strågul eller grågrønn. Hovedgreinene er ofte flattrykte eller kantete, med bark som eroderes og forsvinner etter hvert. Huldrestry har derfor ingen elastisk midtstreng som andre hengende stry-arter har. Barkkledde sidegreiner forekommer rikelig. Soredier (pulver-aktive spredningsenheter) kan forekomme på sidegreinene. Huldrestry vokser hovedsakelig på grantrær i gammel, fuktig og skyggefull men glissen granskog. Den forekommer mest i nordvendte lier i åstraktene eller i skogbekkekløfter, gjerne i tilknytning til glenner i skogen. I tillegg til gran er huldrestry også funnet på furu, eik, bjørk, osp, rogn, gråor og selje.

Neverlav Lobaria

Slekta neverlav Lobaria inneholder fem epifyttiske arter, dvs. arter som lever på stamme og greiner av trær:

Sølvnever Lobaria amplissima (Scop.) Forss.

En flere desimeter stor sølvgrå bladlav som i fuktig tilstand blir grønn. Undersiden er brun og sammen-hengende håret. Lobene er brede og avrundete, med buktformede innskjæringer. På overflaten kan sølvnever ha brune, buskformede utvekster (cephalodier) eller brune apothecier. Den forekommer hovedsakelig i eldre skog med høy luftfuktighet på gamle løvtrær som ask, alm, eik, lind, spisslønn, selje, rogn, osp og gråor. Den forekommer langs kysten til Finnmark, men er vanligst på Vestlandet, mer spredt i Nord-Norge og har kun et fåtall forekomster i innlandet. Den forekommer både i skog og i tresatt kulturlandskap, blant annet på styvingstrær i semi-naturlig eng.

Fossenever Lobaria hallii (Tuck.) Zahlbr.

En opp til 1,5 dm stor, matt grå til gråblå bladlav. Oversiden er jevn til svakt buklet. Undersiden er lyst brun og håret, med lyse, nakne flekker og med et mer eller mindre godt utviklet årenett. Fossenever har punktsoral på overflaten og ofte også linjesoral langs kantene. Fossenever ligner mye på skrubbenever, men er mer grå eller blålig i fargen, har jevnere overflate og få til tallrike, svært korte lyse hår, særlig mot kanten (krever lupe). Den forekommer hovedsakelig i gammel skog med høy luftfuktighet på kvister av gran, men kan også finnes på løvtrær, særlig gråor, istervier, osp, rogn og selje. Den forekommer i skog med svært høy luftfuktighet fra Sør-Trøndelag til Troms, og har også et fåtall forekomster i bekkekløfter i innlandet på Østlandet. 

Lungenever Lobaria pulmonaria (L.) Hoffm.

En opp til 5 desimeter stor, brun bladlav som i fuktig tilstand blir grønn. Undersiden er brun, håret og med lyse, nakne flekker. Lobene er brede og uregelmessig innskåret, enten tvert avskåret eller avrundet. På overflaten har den et tydelig nettverk av åser som gir den et buklete utseende, og punktformede eller linjeformede soral eller isidier langs ryggen av åsene. Lungenever forekommer hovedsakelig i eldre, gjerne noe skyggefull skog med høy luftfuktighet der den ofte finnes på gamle løvtrær som selje, rogn, osp og gråor. I svært fuktige granskoger i Midt-Norge, i fosserøykpåvirket skog og i bekkekløfter kan den også forekomme på grankvister. Den er dessuten nokså vanlig på edelløvtrær som ask, alm, eik, lind og spisslønn i skog eller i tresatt semi-naturlig eng. Den forekommer i hele landet, men den er vanligst langs kysten og forekommer mer spredt i Nord-Norge.

Skrubbenever Lobaria scrobiculata (Scop.) DC.

En opp til to desimeter stor, gulgrå eller blåaktig bladlav som i fuktig tilstand blir gråblå. Undersiden er brun, håret og med lyse, nakne flekker. Lobene er 1–3 cm brede, avrundete, med bukler eller nettformede åser og vanligvis punktformede soral. Skrubbenever forekommer hovedsakelig på gamle løvtrær som selje, rogn, osp og gråor i eldre, gjerne noe skyggefull skog med høy luftfuktighet. I svært fuktige granskoger i Midt-Norge, i fosserøykpåvirket skog og i bekkekløfter kan den også forekomme på grankvister. Den kan også vokse på edelløvtrær, som ask, alm, eik, lind og spisslønn i skog, mer sjelden i jordbrukslandskapet. Den forekommer i hele landet, men mer spredt i Nord-Norge.

Kystnever Lobaria virens (With.) J.R. Laundon

En flere desimeter stor gråbrun til grønnbrun bladlav som i fuktig tilstand blir grønn. Undersiden er brun og sammenhengende håret. Lobene er brede og avrundete, mer uregelmessige enn hos sølvnever. På overflaten er brune apothecier vanlig. Kystnever forekommer hovedsakelig i eldre skog med høy luftfuktighet på gamle løvtrær som ask, alm, eik, lind, osp og spisslønn, men også på selje, rogn og gråor. Den forekommer langs kysten til Nordland, men er vanligst på Vestlandet. Den er sterkere kystbundet enn sølvnever og mangler innlandsforekomster. De fleste forekomstene av kystnever er i skog, men den er også funnet i tresatt kulturlandskap, blant annet på styvingstrær i semi-naturlig eng (T32).